I brevet som Peter skriver til de kristne i Lilleasia, står blant annet disse linjene. Og de kunne like gjerne vært mailet, twittret eller sms-et mellom to kristne i år 2012. De er like aktuelle til alle tider, og for alle mennesker. Man kan godt vise respekt ovenfor andre, selv om man ikke er enige i hva de mener eller står for. Jeg vil faktisk mene at respekt er en forutsetning for enhver relasjons overlevelse, både i familieliv, organisasjoner og arbeidsliv. Hvis jeg ikke respekterer kona mi, vil jeg heller ikke oppføre meg riktig ovenfor henne, og da tenker jeg på å være hjelpsom, omsorgsfull og positiv. Skal jeg spille skuespill i denne relasjonen, blir det raskt avslørt, og dessuten må det være drepen for all romantikk.
Jeg kan også vise respekt for min sjef, selv om jeg er uenig i mange av tingene han bestemmer og mener skal være riktig. Erfaringsmessig er det viktig at man så viser gjennomgående respekt, dvs. at det hjelper ikke å være vennlig når han er der, for så å baksnakke han etterpå. Det blir helt feil! En god leveregel er å aldri si ting til andre, man ikke ville sagt direkte til personen det snakkes om. Da kan man også se den omtalte person i øynene, og ha tillit. Det er tross alt bedre å ha tillit enn å være vellikt. Hvem vet om det er deg som blir baksnakket neste gang du er uenig med noen? Det å stole på mennesker, er viktigere enn at man alltid skal like dem.
Setningens andre del, "... og vis deres kjærlighet til alle de kristne" er også minst like aktuell. Det er så trist å oppleve kristne som sitter i deres små grupperinger og mener at kun dem selv har rett i alt. Små grupper har jeg stor sans for, men det må ikke bli sekteriske (og hysteriske) mindre kongedømmer som ikke vil ha fellesskap med andre, og som mener at deres egen bibeltolkning er livets rettesnor.
Jeg har selv vært i store kristne fellesskap, og har mye mer sans for de mindre gruppene hvor det er mye enklere og SE hverandre, lytte til hverandre og dele liv med hverandre. Kort sagt hvor "hverandre-verdiene" blir prioritert fremfor nakkefellesskapet som ofte er det eneste fellesskapet mange opplever i store kirkebygg og forsamlinger. Dette har også gjort at jeg har blitt kjent med mange andre kristne utover den sammenheng jeg selv var i, og det er utrolig spennende. Jeg liker best de mindre gruppene, men kan selvfølgelig gå til Gudstjenester, konserter, lovsangskvelder, bønnemøter osv. i hvilken som helst kirke. Det er bare ikke der jeg (og mange andre) får dekket behovet for nærhet og fellesskap slik jeg tror de første kristne hadde det i det nye testamentet.
Det har også gjort at jeg blir mer åpen for hva andre mener, som igjen fører til at jeg blir mindre snever. Og det er jo positivt... Selvfølgelig er det deilig å leve i en boble, som i dette tilfellet kan være et temmelig lukket menighetsfellesskap hvor det er få nye mennesker som kommer til, men som i vesentlig grad består av den samme gruppe mennesker, som er trygge på hverandre fordi alle tilsynelatene mener det samme, deltar i de samme tingene og ofte bruker mye tid sammen innenfor kirkeveggene. Det er ikke slik jeg tror kristenlivet skal være.
Og etter 2000 år med bud, lover og masse regler, er det så befriende at Jesus kommer som den enkle personen, med det enkle budskapet om å elske hverandre. Selv om vi fortsatt jobber med saken etter 2000 år...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar