”For Gud elsket nemlig verden så høyt, at han ga sin eneste sønn, for at enhver som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men få det evige liv”Disse linjene har kunnet utenat i mange år, men for noen uker siden forsto jeg dem på en annen måte. Jeg hørte på en amerikansk taler på min iPhone mens jeg syklet til jobben, og han fortalte noe jeg aldri har tenkt på før.
Vi mennesker elsker andre mennesker i ulik grad.
Nære familiemedlemmer som kone eller samboer, og barn elsker mange veldig høyt. Om disse skulle omkomme faller hele verden i grus for de etterlatte, noe som skyldes at kjærligheten var veldig stor til nettopp disse menneskene.
Fjerne familiemedlemmer, naboer, eller arbeidskollegaer kan man ha en betydelig mer nyansert kjærlighetsforhold til. Hvis disse menneskene blir utsatt for en ulykke, er det ikke sikkert man engang tenker noe særlig over det, selv om man syns det er trist.
Så har man kanskje noen riktig gode venner, som kommer midt i mellom de to kategoriene over.
Det jeg prøver å få frem, er at vi mennesker ikke elsker alle mennesker like mye.
Men det gjør Gud, var denne predikantens påstand.
Gud gjør ikke forskjell på folk, og elsker alle mennesker like mye.
Like mye som sin sønn, som ga sitt liv for deg og meg.
Tanken om at Gud elsker meg (og deg) like mye som han elsker Jesus, var noe jeg ikke hadde hørt før.
Når jeg fikk tenkt gjennom dette litt, stemmer det egentlig ganske godt med andre historier i Bibelen.
For eksempel om den fortapte sønnen, hvor faren hver dag i flere år står og speider etter han ved porten, i håp om at gutten ville returnere til sitt hjem, selv om han hadde fått halve arven. Og sløst den bort.
Eller historien om hyrden som går og leter etter den siste sauen i flokken. Selv om han hadde de 99 på plass, gjorde han seg umake om å finne den ene som manglet. Det er kjærlighet. Og trofasthet.
Noen som har flere eksempler?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar