Oppsummeringer er bra

Romerbrevet kan ofte være et tungt brev å lese syns jeg, derfor er det veldig bra når Paulus oppsummerer viktige ting innimellom, så man kan ta seg inn igjen, når tråden har blitt litt borte underveis :-)

Nå er jeg i Romerbrevets kapittel 9, vers 30-33:
Hva kan vi trekke ut fra dette her?
At folk, som ikke er jøder, og som ikke strevde etter å bli akseptert av Gud, ble akseptert, vel å merke på grunn av deres tro.
Men jødene, som hele tiden strevde etter det ved å overholde loven, aldri oppnådde det.
Hvorfor ikke?
Fordi de mente at han ville godta dem på grunn av deres gode gjerninger, og ikke på grunn av deres tro.
De snublet over "anstøts-steinen", og dermed oppfylte de Skriftens ord:
Jeg legger en anstøtsstein på Zions fjell, og folk vil snuble over den.
Men de som tror på ham, vil ikke bli skuffet"

Paulus skriver i disse kapitlene om at det ikke er noen forskjell på jøder og andre etterfølgere av Jesus, så lenge troen er på plass. Troen er det viktige, og ikke gjerninger, som dessverre mange mener skulle være nøkkelen for å bli akseptert av Gud.

Gjerningene kommer som et resultat av troen, og er en naturlig frukt av å tro.
Men motsatt vei, fører det ingensteds hen, kun i selvrettferdighet og falske forhåpninger ...

(Det litt triste bilde som skal være Paulus, er fra nettsiden til LavistaChurchofChrist)

Gud elsker ALLE mennesker like høyt - gjør vi?

Johannes kap 3, vers 16

”For Gud elsket nemlig verden så høyt, at han ga sin eneste sønn, for at enhver som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men få det evige liv”

Disse linjene har kunnet utenat i mange år, men for noen uker siden forsto jeg dem på en annen måte. Jeg hørte på en amerikansk taler på min iPhone mens jeg syklet til jobben, og han fortalte noe jeg aldri har tenkt på før.

Vi mennesker elsker andre mennesker i ulik grad.
Nære familiemedlemmer som kone eller samboer, og barn elsker mange veldig høyt. Om disse skulle omkomme faller hele verden i grus for de etterlatte, noe som skyldes at kjærligheten var veldig stor til nettopp disse menneskene.
Fjerne familiemedlemmer, naboer, eller arbeidskollegaer kan man ha en betydelig mer nyansert kjærlighetsforhold til. Hvis disse menneskene blir utsatt for en ulykke, er det ikke sikkert man engang tenker noe særlig over det, selv om man syns det er trist.
Så har man kanskje noen riktig gode venner, som kommer midt i mellom de to kategoriene over.

Det jeg prøver å få frem, er at vi mennesker ikke elsker alle mennesker like mye.
Men det gjør Gud, var denne predikantens påstand.
Gud gjør ikke forskjell på folk, og elsker alle mennesker like mye.
Like mye som sin sønn, som ga sitt liv for deg og meg.
Tanken om at Gud elsker meg (og deg) like mye som han elsker Jesus, var noe jeg ikke hadde hørt før.

Når jeg fikk tenkt gjennom dette litt, stemmer det egentlig ganske godt med andre historier i Bibelen.
For eksempel om den fortapte sønnen, hvor faren hver dag i flere år står og speider etter han ved porten, i håp om at gutten ville returnere til sitt hjem, selv om han hadde fått halve arven. Og sløst den bort.
Eller historien om hyrden som går og leter etter den siste sauen i flokken. Selv om han hadde de 99 på plass, gjorde han seg umake om å finne den ene som manglet. Det er kjærlighet. Og trofasthet.

Noen som har flere eksempler?

Gi seg glad?

Den gavmilde øker sin rikdom,
gnieren øker kun sin fattigdom.
Den som gir til andre, får mere igjen,
den som avhjelper nød, blir selv hjulpet
Ordspråkene 11:24-25

Disse linjene syns jeg er stilige, fordi de ikke er logiske, men jeg erfarer at de virker allikevel!
I det naturlige skulle man ikke bli rikere, når man er gavmild. Men det kan skje allikevel, både med penger, tid, lykke, osv.

I perioder hvor jeg føler meg nedfor, har jeg lett for å bli sittende i sofaen.
Hvis jeg derimot gjør noe for andre, får jeg det straks bedre.
På èn måte kan man jo si at det er av egoistiske årsaker man hjelper andre, men det tror jeg ikke man skal skamme seg over, det blir jo en vinn-vinn-situasjon for begge parter. Og ingen taper :-)

Jeg tror det er noe guddommelig som skjer, i det øyeblikket vi flytter fokus fra oss selv, til vår neste.
Det tror jeg er Guds tanke fra evigheten.
Derfor sendte Han Jesus til jorden, for å vise oss at Han bryr seg ...