Bønn er fellesskap - ikke plikt

Den siste tiden har jeg tenkt mye over det å be.
Be skal være fellesskap med Gud.
Men hvis fellesskap blir en plikt, er det ikke noe man gleder seg til eller gjerne vil bruke tid på.

Hvis jeg har en kamerat som ringer og vil prate litt, er det ikke alltid jeg har anledning til å gjøre dette der og da. Da spør jeg om jeg kan ringe han litt senere, for at han skal få min fulle oppmerksomhet.
Hvis jeg allikevel gjennomfører samtalen, blir den ofte mere stresset, ufullstendig og jeg engasjerer meg ikke 100% som jeg gjerne vil.

Sånn er det ikke med Gud.
Når du eller jeg kommer, har han alltid tid til å høre.
Og ikke bare høre, men fellesskap er to-veis kommunikasjon.
Er det bare jeg som snakker, blir det ikke fellesskap, men monolog.
Selvfølgelig har jeg noen ganger bruk for å bare "tømme" meg og la tanker og frustrasjoner få fritt utløp, men ikke HVER gang. Da er det noe som ikke stemmer.

På samme måte er det i ekteskapet mitt med Pia.
Hvis det alltid er jeg som snakker, forteller og forklarer, blir det ikke fellesskap.
Og hun vil ganske snart bli utilfreds med situasjonen..
Og det vil også jeg, fordi hvis jeg ikke hører hennes tanker, meninger og opplevelser, får jeg ingen respons eller tilbakemelding. Og fellesskapet blir borte. Og erstattes med bo-fellesskap eller isolasjon.

Det er forskjellige måter å be på, og når man er samlet flere for å be om samme ting, foregår det på en annen og mer strukturert måte.
Men selve livsnerven til himmelen, er vårt personlige fellesskap i enerom, eller hvor det måtte være anledning til å "koble seg på" med vår himmelske Far, som svært gjerne vil være sammen med oss.