Opptatt av retninger og bevegelser?

Johannes evangelium kap 3, vers 22-30
Vers 27, "Johannes svarte: Det er Gud som gir hver enkelt av oss bestemte oppgaver..."

Jesus gikk rundt i Judea, og samtidig drev Johannes fortsatt å døpte mennesker som ville omvende seg fra synd, og gjøre Guds vilje.

Det jeg syns er det merkbare i disse linjene, er at Johannes ikke blir nervøs eller sur fordi retten til å døpe blir diskutert blant disiplene og en av de jødiske lederne. Og heller ikke at menneskene som ble døpt, nå holdt seg til Jesus i stedet for Johannes` egne disipler.

Johannes svarer at vi alle har forskjellige oppgaver, og at den aldri skal være en trussel for Guds vilje eller skal være noe monopol på en tjeneste eller oppgave. Hvis vi utfører vår del av jobben, er det også lettere for at andre gjør sin del, og sammen kan Guds rike gå frem overalt hvor vi ferdes.

Mange steder har kirkeretningene og -bevegelsene kjørt hvert sitt monopol på kirke, noe som absolutt ikke er i tråd med Jesu ord om at "alle skal se hvordan de elsker hverandre". Personlig tror jeg monopol-tankene fort kommer på banen, når vi ikke selv er trygge på hvem vi er i Jesus, og er fortrolig med hva som er vår egen oppgave i den store sammenhengen.

Oppfordringen ut fra denne teksten til meg, tror jeg er følgende:
Gjør din del av oppgaven helhjertet, og se deg som en del av den store helheten i Guds rike.

Hvordan blir man døpt?

Johannes evangelium kap. 3
vers 23 "Johannes døpte fortsatt mange mennesker, for folk fortsatte med å strømme ut til ham. Han oppholdt seg oppe ved Ænon i nærheten av Salem, hvor det var masse vann."

Jeg har ingen tro på å holde lange dåpsdebatter om hvor mye vann som skal være til stede for at man kan bli døpt, hvem som skal døpe, eller hva som skal skje etterpå.

Bibelteksten over forklarer ganske enkelt at Johannes oppholdt seg ved Ænon, fordi det var masse vann der. Det virker på meg som ganske logisk, at hvis man skal dykkes under vannet med hele kroppen for å bli døpt, er det praktisk å gjøre det på et sted med mye vann.

Skal man "bestenkes" med noen dråper, kan det gjøres hvorsomhelst.

Det interessante er også å lese flere steder i Nye Testamente, hvordan vanlige mennesker og troende døpte, når det var anledning eller spørsmål om det. I bl.a. Statskirken/Folkekirken blir babyer døpt ca 3 måneder etter deres fødsel, på foreldrenes beslutning. I Danmark svarer en av foreldrene "ja" til prestens spørsmål om moren eller faren lover å oppdra babyen og etterhvert barnet i den kristne tro og oppførsel. Det er et ganske stort løfte å gi, når menneskene har en fri vilje.

I mange frikirker, f.eks. pinsekirkene og baptistkirkene blir mennesket døpt først når det selv ønsker det og har bestemt seg for at det vil tro på Jesus. Det skjer oftest fra barnet er 6 år og oppover. Mine kones bestemor ble først døpt (av egen vilje) når hun var langt over 60 år!

Poenget her er at man døper seg når man har bestemt seg får å følge Jesus.
Og da behøver man ikke vente i ukes- eller månedsvis på å utføre handlingen. Eller vente på at en prest har tid til å gjøre det.
Det er bare å gå i gang, liksom det ble praktisert i det Nye Testamente.

For eksempel:
Apostlenes Gjerninger, kap 8 fra vers 26
Filip forteller den Etiopiske hoffmannen hva noen linjer fra det Gamle Testamente betyr, og hoffmannen forstår plutselig Guds hensikt med skriften. Da de litt senere kommer forbi et vann, spør hoffmannen om han kan bli døpt, hvilket Filip gjør. Deretter rykker Ånden Filip bort til et annet sted, og hoffmannen reiser lykkelig videre.

Apostlenens Gjerninger, kap 9 vers 18
Gud talte til Ananias om at han skulle gå til Saulus. Ananias la sine hender på Saulus (så han igjen fikk synet), han reiste seg opp, og deretter ble han døpt.

Jeg tror vi har gjort Bibelsk dåp til noe mye større og mer høytidelig enn hva som var tanken bak handlingen. Ved å praktisere ordninger som at kun prester skal utføre dåp, avlegger vi den allmenne presteskap hvor alle troende kan døpe, såfremt personen ønsker å bli døpt og tilhøre Jesus.

Bønn er fellesskap - ikke plikt

Den siste tiden har jeg tenkt mye over det å be.
Be skal være fellesskap med Gud.
Men hvis fellesskap blir en plikt, er det ikke noe man gleder seg til eller gjerne vil bruke tid på.

Hvis jeg har en kamerat som ringer og vil prate litt, er det ikke alltid jeg har anledning til å gjøre dette der og da. Da spør jeg om jeg kan ringe han litt senere, for at han skal få min fulle oppmerksomhet.
Hvis jeg allikevel gjennomfører samtalen, blir den ofte mere stresset, ufullstendig og jeg engasjerer meg ikke 100% som jeg gjerne vil.

Sånn er det ikke med Gud.
Når du eller jeg kommer, har han alltid tid til å høre.
Og ikke bare høre, men fellesskap er to-veis kommunikasjon.
Er det bare jeg som snakker, blir det ikke fellesskap, men monolog.
Selvfølgelig har jeg noen ganger bruk for å bare "tømme" meg og la tanker og frustrasjoner få fritt utløp, men ikke HVER gang. Da er det noe som ikke stemmer.

På samme måte er det i ekteskapet mitt med Pia.
Hvis det alltid er jeg som snakker, forteller og forklarer, blir det ikke fellesskap.
Og hun vil ganske snart bli utilfreds med situasjonen..
Og det vil også jeg, fordi hvis jeg ikke hører hennes tanker, meninger og opplevelser, får jeg ingen respons eller tilbakemelding. Og fellesskapet blir borte. Og erstattes med bo-fellesskap eller isolasjon.

Det er forskjellige måter å be på, og når man er samlet flere for å be om samme ting, foregår det på en annen og mer strukturert måte.
Men selve livsnerven til himmelen, er vårt personlige fellesskap i enerom, eller hvor det måtte være anledning til å "koble seg på" med vår himmelske Far, som svært gjerne vil være sammen med oss.