Paulus refser hykleri og religiøsitet i menigheter

Kolosserbrevet kap 3, vers 14 "Fremfor alt skal deres liv være preget av kjærlighet, som er det beste middel til å knytte oss sammen".

Søndag morgen leste jeg brevet til Kolossenserne, etter å ha blitt oppmuntret dagen før med noen linjer herfra, via en god venn. Og da forsto jeg at det nok var lenge siden jeg hadde lest dette brevet.

Det Paulus skriver fra sin husarrest i Roma, til menighetene i Kolosse, er veldig oppmuntrende selv 2000 år etter beregnet datering. Paulus tar et kraftig oppgjør med de mennesker som prøver å avlede de Jesus-troende med tradisjoner, ritualer, forførende filosofier og innholdsløse ideologier. Blant annet :-).
I kap 3 vers 16 "Dere skal derfor ikke føle noen fordømmelse hvis noen kritiserer dere for hva dere spiser og drikker... følg ikke de mennesker som insisterer på ytre fromhet, tilber engler, fordyper seg i egne drømmer og syner og skryter/praler av deres menneskelige visdom".
Fra vers 20 skriver han at fordi vi ikke lenger er underlagt denne verdens regler, så hvorfor fortsette med å henge seg opp i lovbud som f.eks "Det må du ikke bruke", "Disse ting er forbudt å spise" eller "Det må du ikke bruke". En slik lære med bud og regler bygger bare på mennesketanker, som kan høres fromt ut, og man kan bli fristet til å tro at slik ytre religiøsitet, påtatt ydmykhet og asketiske påbud er uttrykk for sann visdom. Men i virkeligheten er de uten verdi og effekt over for hjertets ondskap.

I stedet for alle de ytre tegnene på religiøsitet, maner Paulus til det ekte livet med Jesus på førsteplassen. Der Jesu kjærlighet overskygger det selviske og hyklerske, og vårt høyeste ønske er å gjøre Hans vilje. Det krever at vi er bevisste våre valg og beslutninger, og ikke kjører en egen skjult dagsorden for å få VÅR vilje gjennom i relasjoner med andre mennesker.

Vers 14 "Fremfor alt skal deres liv være preget av kjærlighet, som er det beste middel til å knytte oss sammen".

Noe annet som er veldig interessant her, er at Paulus ber om at brevet blir sendt rundt til menighetene i Kolosse, og deretter til menigheten i Laodikea. Han hilser også til menigheten som samles i Nymfas hjem. Med andre ord: Menighetene var ikke kun èn bygning med masse mennesker i, i hver by. Men Paulus skriver til MENIGHETEN, som er de kristne i en by eller område, uansett hvordan de samles eller har organisert seg.

Jeg har blitt lært opp til at brevene var til èn samling av mennesker i hver by, og har aldri helt forstått hvordan dette skulle kunne la seg gjøre i praksis, når man leser i NTs brev om det personlige og nære fellesskapet som skulle råde i de forskjellige menighetene. Det vil jo være helt umulig å kunne se og ha relasjon med alle menneskene hvis en samling mennesker på samme plassen skulle romme mange tusen, i èn bygning.

Når man ser at menigheten besto av mange større og mindre grupper av mennesker, som møttes i de mange hjem i et geografisk avgrenset område som f.eks Kolosse, gir det ihvertfall meg håp om at det er mulig å leve slik de første kristne gjorde, de som møttes daglig, spiste sammen, delte livet og priste Gud (som det står om i Apostlenes Gjerninger kap 2 vers 43-46.
Et slikt menighetsliv vil jeg ha!

(Bilde fra Harvard Filmarkiv)

Lederne som ikke har peiling allikevel

Johannes evangelium, kapittel 7
Vers 48 ""Er det kanskje en eneste av fariseerne eller de andre jødiske ledere, som tror på at han er Messias? Men den uvitende hopen, som ikke kjenner Toraen, de er under Guds dom".

Det er veldig spennende og lese dette kapitlet, hvor folket under Løvhyttefesten er kjempenysgjerrige på om Jesus virkelig er den lovede Messias. Snakken og ryktene går høyt, men lederne er overbeviste om at Jesus bare er en flipp. Miraklene han gjorde blir nedtonet, og fordi han ble født i Galilea utelukker de totalt at alt det andre han både gjør og sier, stemmer meget godt med hva profetene har forutsagt.

Historien er interessant, fordi skråsikre ledere, som er overbeviste om at kun de selv (og sin gruppe av mennesker) alltid har rett, og alltid ser det hele bildet, frem til i dag har vært et stort problem. Når slike ledere får posisjoner - eller tar ledende posisjoner - blir det farlig.
Bakover i historien har det skjedd mye ulykke, tvang, mord, osv. fordi totalt uegnede mennesker kommer til makten, og fordi de ofte har karisma og dukker opp på riktige tidspunkt, f.eks. når et land skal gjenreises, føre et folk ut av kriser eller vinne kriger, får de stor oppslutning og blir hyllet som helter.

Baksiden av medaljen kommer ofte ikke frem før senere. Og først da ser man hvor galt det ofte har gått med deler av en befolkning, f.eks. ved jødeutryddelsene under 2.verdenskrig. Eller hvor mange penger som er blitt unndratt. Eller hvor mye smøring som måtte til for å få en stor jobb.
I ettertid er det lett å være klok, når man ser hele bildet i speilet.

Jeg tror det er viktig å tenke selv.
Det er viktig å undersøke tingene, ha sin egen mening og kunne forklare hvorfor man mener som man gjør. Det er mye lettere å kunne både respektere og lytte til en som vet hvorfor han mener som han gjør.
Samtidig er det viktig å kunne lytte til andre, vise respekt og la andre få forklare hva de mener.
Dette kalles fellesskap og kommunikasjon, og fører ofte til relasjon.

Det er utrolig hvor mange utfordringer som er blitt løst på den måten, og hvor mange ting som kan bli løst ved å snakke sammen.
Dagens utfordring er: Snakk sammen - og vit hva du snakker om.